Prisreguleringsklausuler for stålkonstruksjoner

Stål – en volatil råvare

Alle bedrifter som bearbeider stål i større mengder, er prisgitt utviklingen i stålprisen. Dette gjelder først og fremst byggebransjen, men også mange industribedrifter og deres underleverandører. En langsiktig prognose for stålprisen er ikke mulig, fordi også stålprodusentene er avhengige av volatile råmaterialer og ikke inngår lange leveringsforpliktelser. De stigende stålprisene i kjølvannet av koronapandemien skapte i 2021 store problemer for mange stålbearbeidende bedrifter. Også tidligere, for eksempel i 2008, har det vært lignende pristopper.

Bedrifter kan imidlertid beskytte seg på ulike måter mot å måtte bære risikoen for en økning i stålprisene. For eksempel med sikring gjennom prisreguleringsklausuler eller med egnede finansielle instrumenter.

Avhengig av bransje finnes det forskjeller som taler for det ene eller det andre alternativet.

Prisreguleringsklausuler – ta høyde for stålprisutviklingen i kontrakten

Kommentar av Dr. Peter Hammacher, advokat – mekling – voldgift i Heidelberg

Med prisreguleringsklausuler kan risikoen ved svingende råvarepriser på verdensmarkedet i hvert fall delvis utjevnes. Kontraktspartene avtaler å gjøre faste enhets- eller fastpriser om til fleksible priser, avhengig av prisutviklingen for innsatsvarene.

Begge parter kan ha interesse av dette: Leverandøren avlastes for risikoen ved stigende priser og sikrer marginene sine. Han trenger ikke kalkulere inn risikotillegg for usikre økninger i materialprisene. Det gjør i sin tur tilbudssummen lavere, noe oppdragsgiveren drar nytte av. Stiger prisene, må oppdragsgiveren imidlertid ta del i merkostnadene. Ved fallende priser gjelder det tilsvarende motsatt vei.

Prisreguleringsklausuler er, i hvert fall i Tyskland, ikke regulert i lov. De må avtales mellom partene. Utformingen er – innenfor rammen av god tro og redelighet – overlatt til partene.

Prisreguleringsklausulene uttrykkes oftest som en matematisk formel, der verdier på tidspunktet for kontraktsforhandlingene (f.eks. invitasjon til å gi tilbud, innlevering av tilbud) eller kontraktsinngåelsen (f.eks. kontraktsignering eller tildeling) settes i forhold til et tidspunkt under kontraktsgjennomføringen (f.eks. bestilling, levering til byggeplass, overtakelse).

Overskrides et avtalt toleranseområde, justeres prisen. Jo nærmere målepunktene ligger de faktiske hendelsene, desto mer korrekt gjenspeiler klausulen merkostnadene ved prisendringen. Forholdet «kalkulasjon av tilbudet / betaling av fakturaen fra materialleverandøren» er derfor mer realistisk enn «(eventuelt forsinket) tildeling / overtakelse av byggearbeidet».

Om og i hvilket omfang prisene har steget, er også et spørsmål om perspektiv, for det finnes ingen globalt enhetlig standard for måling av prissvingninger. Kontraktspartene må derfor enten lage sin egen regel (f.eks. gjennomsnittet av tre pristilbud) eller bli enige om å bruke tredjeparts tall (f.eks. fra en råvarebørs, bransjeorganisasjoner eller statistikkbyråer).

I Tyskland brukes formlene i Vergabehandbuch (den offentlige anskaffelseshåndboken) ved offentlige oppdrag (se Hammacher, Rasante Erhöhung der Stahlpreise – Hilfe durch Stoffpreisgleitklausel? Bauwirtschaft -1/2021, s. 8, gratis tilgjengelig her). Ifølge Deutscher Stahlbauverband/bauforum Stahl gjelder dette også for stålkonstruksjonsbransjen. Vanskeligere er vurderingen for maskin- og anleggsindustrien. VDMA e.V. (den tyske bransjeforeningen for maskin- og anleggsbedrifter red. anm.) gir ikke lenger anbefalinger eller opplysninger om dette, men gir medlemmene sine individuell rådgivning.

Som alltid er det et spørsmål om rettferdig samhandling mellom kontraktspartene, forhandlingsevne og/eller markedsmakt om man kan bli enige om en rimelig fordeling av risikoen. Derfor bør man undersøke rettstilstanden og alternativene nøye. Uten en kontraktsregulering gjelder de lovbestemte grensene, særlig § 313 BGB «Endring av forretningsgrunnlaget». Den tyske lovgiveren, og i tråd med den mange domstoler, har imidlertid satt kravene høyt.

Om gjesteforfatteren Dr. Peter Hammacher

Dr. Peter Hammacher er advokat med mer enn 30 års yrkeserfaring, særlig innen anleggsbygging og stålkonstruksjoner, innen rådgivning, prosedyre, voldgift, mekling og seminarer.

Blant publikasjonene hans er også «Handbuch der Auftragsabwicklung (Amazon-reklamelenke) » med brevmaler, som primært er rettet mot prosjektledere innen stål- og anleggsbygging.

Eksempler og maler for prisreguleringsklausuler

Utførlige forklaringer og eksempler på bruk av en prisreguleringsklausul basert på den tyske føderale anskaffelses- og kontraktshåndboken finner du i kapittel 2 og 3 i denne artikkelen av Dr. Hammacher.

Svært gode maler for formulering av prisreguleringsklausuler, som du enkelt kan bruke i praksis, finner du også hos det østerrikske næringskammeret Wirtschaftskammer Österreich under denne lenken (pdf).

Egnede indekser for prisreguleringsklausuler

Som det fremgår av kommentaren fra Dr. Hammacher ovenfor, må man ved bruk av prisreguleringsklausuler først og fremst avklare hvilken indeks de skal knyttes til. Her er et utvalg av stålprisindekser og råvarebørser.

Alternativ: hedging – sikring av stålprisen med finansielle instrumenter

Også utenfor byggebransjen kjøpes og bearbeides råvarer, særlig stål, regelmessig. Dette gjelder fremfor alt serieproduksjon i store volumer. Her er det ikke mulig å knytte innkjøpsprisen nøyaktig til det solgte produktet. Langsiktige leveringskontrakter krever dessuten en prisstabilitet som ikke lar seg oppnå ved innkjøp av råmaterialer. Man trenger derfor en generell sikring mot en stigende stålpris.

Ett virkemiddel for dette er derivater. Målet er å beskytte eget stålbehov mot prisendringer. Dette er alltid bare mulig for en bestemt mengde på et bestemt tidspunkt.

Fordi stål finnes i mange ulike former, ble det oppdaget relativt sent som grunnlag for derivater. I dag kan man inngå kontrakter for ulike stålsorter som armeringsstål, valsetråd eller varmvalset bånd på flere internasjonale børser.

Hvordan fungerer hedging av stål?

En forutsetning for sikring med derivater er at man kjenner sitt eget fremtidige stålbehov. Bare da kan man sikre denne stålmengden. Det er selvsagt også mulig å dekke bare en del av behovet og dermed sørge for i hvert fall delvis kostnadssikkerhet. Vi ser på dette med et lite eksempel:

Firmaet Stahlbau GRÜN kjøper 1000 tonn stål hver måned og bearbeider det videre. Med kundene har firmaet langsiktige leveringskontrakter med faste priser. Bedriften ønsker å sikre seg mot risikoen for en ugunstig utvikling i stålprisen de neste 12 månedene. Derfor kjøper den et finansielt instrument som gir rett til å kjøpe 1000 tonn stål om ett år til en pris som fastsettes i dag.

Når de 12 månedene er gått, kjøper Stahlbau GRÜN 1000 tonn stål fra leverandøren sin til gjeldende markedspris. Samtidig gjøres det finansielle instrumentet opp. Her finnes det to muligheter.

1. 1. Er den gjeldende markedsprisen høyere enn den faste prisen i derivatet, mottar Stahlbau GRÜN en utbetaling tilsvarende differansen. Firmaet har riktignok betalt en høyere pris for det fysiske stålet, men får til gjengjeld en utbetaling fra derivatet som kompensasjon for kostnadene.
   2. Skulle stålprisen på forfallsdagen være lavere enn avtalt, må Stahlbau GRÜN betale differansebeløpet til utstederen av det finansielle instrumentet. Denne kostnaden er imidlertid for det meste spart inn ved kjøpet av det fysiske stålet.

Slik kan man sikre seg mot stigende kostnader, og utviklingen i stålprisen utgjør ingen risiko lenger i kalkulasjonen. Til gjengjeld må det betales et gebyr til utstederen av det finansielle instrumentet. Jo lengre tid det er til forfallsdagen, desto høyere blir gebyret.

Dessverre egner denne formen for sikring seg bare for bedrifter med et stort stålbehov og tilsvarende fagkunnskap om handel med finansielle instrumenter.

Risikoer ved hedging av stål

En forutsetning for hedging er at det aktuelle materialet noteres på en råvarebørs. Av forrige kapittel fremgår det at bare noen få stålsorter omsettes. Dette innebærer en stor risiko for små og mellomstore bedrifter, fordi de bearbeider plater, profiler og hulprofiler i ulike materialkvaliteter som ikke er notert på børs. Råvareprisene korrelerer riktignok, men de er bare en del av markedsprisen. Lokal knapphet, for eksempel på grunn av flaskehalser i produksjonen eller leveringsproblemer, fanges ikke opp. Enkelt sagt: Når en stålentreprenør skal produsere en konstruksjon av sømløse rør, og disse akkurat nå er knappe og dermed dyre, betyr ikke det at hedging på en av verdiene nevnt ovenfor kompenserer for prisøkningen. Denne typen sikring ville dermed være spekulativ og følgelig en ekstra risiko. (Jf. Beschaffung Aktuell)

Konklusjon: Sikring mot stigende stålpriser er fortsatt et komplekst tema

Avhengig av hvilken bransje du arbeider i, og hvilken posisjon bedriften din har overfor kunden, kan du videreføre eventuelle prisøkninger til kundene dine via en prisreguleringsklausul.

For mange bedrifter vil dette imidlertid ikke være mulig, og også bruk av finansielle instrumenter er forbundet med risiko. For mange bruksområder, særlig i maskin- og anleggsindustrien, mangler dessuten en passende referanseverdi, slik at en tilsynelatende sikring mot stålprisutviklingen fort blir til spekulasjon.

Her må bedriftene navigere på sikt og passe på å ikke inngå for lange forpliktelser.

Om forfatteren